Prøysens ærespris gikk torsdag kveld til William Kristoffersen, bassist, sangdikter og drivkraft i Ole Ivars gjennom 40 år.

Tale fra William Kristoffersen 23.011.2023.

Je er ydmyk og veldig stolt ta at denna bredt sammensatte juryen ta fagfolk har ment at je fortjener Alf Prøysens Ærespris. Tusen takk tel alle fire i juryen. Je takker også NOPA, hele familien min og andre trofaste støttespillere, ikke minst dom andre gutta i Ole Ivars.

Je hadde jo hørt på Barnetimen for de minste fra jeg var liten og hørt på den varme, koselige stemmen te’n Alf Prøysen i årevis. Han prata jo nesten som besteforeldra mine i Nord Odalen og dom i Eidsvoll gjorde, bygdene je hadde mest forhold tel i oppveksten.

Je skreiv nesten alle sanger med tekster på bokmål. Det gikk jo for så vidt greit det, men i 1996 fekk je løst tel å prøve meg på dialekt. Je hadde en idé om et konseptalbum, der alle tekster skulle væra en del ta historia om en dansekveld i 1955, på den vidgjetne danseplassen på Dal, som kaltes Skjermertopp. Tom Stalsberg, en sambygding ta meg og journalist i Dagbladet, skrev at detta måtte væra «verdens første dansebandsopera». Han sammenligna den helhetlige historia i de 13 sanga med librettoen(teksten) i en opera. Persongalleriet var stort, og det var mange variasjoner i rytmer fra låt til låt. Kjell, trekkspeller ’n i Scalatrioen, er sentral. Je tørte itte å bruke etternavnet på noen, kun fornavn og noen klengenavn. Han Kjell i Scalatrioen var faktisk’n Kjell Myhre, pappa’n tel`a Wenche Myhre.

Dom var populære og spelte ofte på Skjermertopp, og ‘a Wenche var mye der som småjente, noe hu har bekrefta med egne ord tel meg en gong.

Ole Ivars fikk sin første Spellemannpris for detta albumet! Det var en stor seier, og je er sikker på at uten at‘n Alf Prøysen hadde bana veg, ved å skrive og synge på sin dialekt, og gjort den kjent og kjær over hele Norge, så hadde nok neppe tanken min om å skrive på dialekt blitt tenkt en gong.

En ta sanga fra albumet handler om en gammal toraderspeller fra Eidsvoll. Som guttunge sto je og hørte på ’n en gong, da’n satt på en taburett utafor et hus og spelte. Je blei imponert, at han kunne treffe dom små knappa med så store finger! Denna fine kar’n, som gikk bort allerede da je var 13-14 år, skreiv je en sang om. Han kaltes populært i bygda for Lyder Putten.( Putten fordi han bodde ved Putt-tjennet på Sagmoen). Navnet hass var egentlig Lyder Olafsen. Je dikta opp ei historie om at han gikk ned tel Dal, med torader’n på ryggen for å komma på fest. Detta kunne vært sant, og det er mulig at’n Lyder var der med torader’n sin. Sjøl var je for ung tel å oppleva dessa store festa på Skjermertopp. Det særdeles spesielle med’n Lyder Putten er det at han faktisk er oldefaren te’n Stian Carstensen. Nå skar je synge om’n Lyder og’n Stian har lovt å kompe meg på trekkspell. Tel slutt sier je hjertelig, hjertelig, tusen takk tel den største stjerna ta alle, Alf Prøysen.